Ompa'n er løs!

I dag, på slaget 11:11, braket det løs for fullt! Bytt ut samba og varmegrader med ompa og kuldegrader, legg til god stemning, Berlinerboller, øl og wurst, og vi snakker karneval i D-dorf:=) På kontoret klippet kvinnelige kolleger slipsene til sine mannlige kolleger, som hadde lagt Burberryslipsene sine hjemme for anledningen. Både Mikke Mus og Snømannen Kalle var knytt rundt halsen i dag, sammen med en rekke falmede slips, som nok har sett sine glansår en god tid tilbake.

Etter lunsj bar det i vei til årets lengste kø, for å slippe inn på byens fest numero uno. At franskmenn ikke har køkultur er på sett og vis greit, for da vet alle at man bare må utnytte luker og bevegelser i massene. Men tyskerne gav meg en overraskelse i dag. De som ellers overholder alle slags regler i hverdagen, gav fullstendig blaffen i dag. Med mulige svineinfluensavirus i kroppen står jeg og ler av byens kuleste Gris (bokstavelig talt), og i et sekunds uoppmerksomhet skrur en skrålete firerbande av en damegjeng seg inn foran oss. Vips var 300 meter kø unnagjort, uten engang å late som om de bare ramlet inn i køa..

Vannekanna er definitivt skapt for en annen årstid, men når selv den tapre Knekten ble stum av kulde, måtte vi kaste inn håndkledet sammen med en Cowboy og den franske Vikingen og Katta hans. Men hva gjør vel det når man kan labbe bort i Altstadt og vasse i knust glass og søppel, mens man lar seg sjarmere av fulle Sjørøvere, Appelsiner, Svaner, Bier, Nonner og Paven sjøl?

To be continued.. Det er mer moro i vente de neste dagene:)

Finn frem klovnenesa!

Restene etter jula er definitivt borte fra bybildet i Düsseldorf. I det kalenderen skrev januar 2010, nærmest over natta, gjennomgikk butikkvinduene en total fovandling. Gull, sølv og glitter ble til spreke knallfarger - karnevalsfesten(e) nærmer seg!


Januar er neimen ikke preget av noen dagen-derpå-stemning her i gården. Ikke før er julehøytiden feiret, før neste feiring overtar. Og er du ikke forberedt med utkledning når det hele braker løs i februar, er det bare å flykte byen, for uten klovnenese eller tilsvarende er man virkelig utenfor. Jeg har fått utdelt CD og sanghefte av en kollega for å øve meg på de tradisjonelle karnevalsangene, så nå er det bare å skru opp volumet og la ompaen lede an:)

En lang og velfortjent juleferie..

I desember var jeg omtrent like sliten og lei som denne lille vofsen, som antakelig ufrivillig måtte bli med på julehandelen.. Jeg tok ferie, og bloggprosjektet mitt like så.

Jeg fikk heldigvis ladet batteriene i det kalde, men vakre nord! Jeg lar bildene tale for seg..!

O Jul med din Glede

Julepynt har lenge vært å finne i enkelte utålmodige butikker, men denne ukas hendelse tok kaka. Halvveis over brua fra jobb og hjem mot sentrum kjente jeg en kjent uvanlig, men kjent lukt. Jeg sikter ikke til eksosen, for den inhalerer jeg hver bidige morgen og ettermiddag. Lukten av sukker, krydder og honning, derimot, er ikke hverdagskost når man tråkker i vei mellom jålete Audier, Mercedeser og BMW'er. Vinden kom fra sentrum, og få minutter senere var det bekreftet. Julemarkedet har slått til med full kraft!



Det sies at busslaster med turister strømmer på for å besøke julemarkedene i Dusseldorf og garantert i mange andre tyske julebyer også. På slaget 19. desember poppet det opp små trebuer på hver en ledig plass i bybildet. Brukskunst og mindre brukanes kunst, god gammeldags julepynt og nymotens juggel. Trekkoppbil til minstemann, og nøtteknekkere for den eldre garde. Heldigvis setter tyskerne pris på mat og drikke, og når trengselen foran bodene blir for stor er det bare å entre én av de mange serveringsbodene og ta seg en Glühwein! Som gløgg, bare mindre sukker og mer alkohol:) Men skal man gjøre som pensjonistene går man for eggelikør i store glass! Diskomusikk fra barens høytalere blander seg med nisseorkesteret på Rådhusbalkongen, og blir det for mye av det gode er det bare å praie en nissekledd sykkeldrosje og snirkle seg frem i folkemengden. Eller ta sin egen lille skramlekasse og snike seg ut bakveien;)

Ha ei trivelig og lang førjulstid!

Høst!

Albania: Om trafikk, natur, folk og fe

Når nedstigningen er på sitt bratteste og Fokker-maskinen knirker av kraftig turbulens - hva er det som får sidemannen min til å ta av seg sikkerhetsbeltet i akkurat dette sekundet? Bak oss ringer det i en mobiltelefon og jammen besvarer ikke herremannen samtalen også. Hjulene har såvidt nådd rullebanen, men selv om hastigheten fortsatt er som på en middels norsk motorvei reiser medpasasjerer seg i midtgangen og tar ned håndbagasjen sin. Welcome to Albania!

Mor Theresas flyplass i Albania tar vel imot meg og passet blir nøye inspisert før et stempel finner veien til en tilfeldig side. I ankomsthallen venter sjåfører - både offisielle og uoffisielle. Mens jeg sitter trygt i baksetet på drosjebilen synes jeg i grunnen jeg har gjort et godt valg. Min autoriserte drosjesjåfør loser oss trygt gjennom et trafikkbilde som er milevis fra den tyske trafikken jeg ser ellers. Jeg vil ikke kalle det kaos, men mer som et spill der det er om å gjøre å utnytte lommene. Litt som Tetris? Tetris med lyd, kjøretøy i ulike fasonger og farger og hastigheter. I et kryss står ei uniformert dame og blåser i fløyte og veiver bastant med armene. Trafikklysene overholdes visst ikke alltid, og rundkjøringer er et kapittel for seg. Ikke noe problem å ligge innerst i rundkjøringen når du bare er kjapp nok og lirker deg gjennom 3 parallelle rader og ut av den første avkjørselen. Og vips der er en fotgjenger. Trafikkregler virker veiledende og se deg for all del til begge kanter selv om du krysser en enveiskjørt gate.

Utenfor hovedstaden Tirana er situasjonen annerledes. Kjøretøy må vel omdøpes til transportmiddel, for her er hest og kjerre omtrent like vanlig som bil. Vi kjører innover en dal hvor veien minner mer om et uttørket elveleie enn en nasjonal transportåre. Takk for firehjulsstrekk og høy bakkeklaring! En del av turen går vel i 20-30 km/t på grunn av dype og regnfulle hull. På venstre side lar det porøse kalkfjellet steinmasser løsne ut og ned i vegbanen og på venstre hånd et godt stykke lengre ned renner elva. Sånn sett ikke så forskjellig fra veier på den norske landsbygda?

En merkbar forskjell er allikevel livet omkring. Fargerike fruktboder står oppstilt langs veien, og hei der går et esel alene på tur! Noen esel trekker gamlefar i kjerre bak seg, mens andre esel knapt er synlig under alt de bærer på ryggen. Sauegjeterens hunder tror tydeligvis at Toyotaen vår utgjør stor trussel mot saueflokken, og jager oss i full galopp. Vi lukker vinduene og humper videre. Tross det fascinerende området er humpete biltur i lav fart søvndyssende, men det er da ikke noe problem når bygdas lokale kafé har espressomaskin! Espressoen setter seg i fletta og rundt den hvite plaststolen vagger innehaverens høner.

Turen går videre på bedre veier, gjennom Makedonia, som viser seg nokså annerledes enn Albania, passet stemples en tre-fire ganger til og så sitter jeg plutselig på flyet tilbake til landet der alle inkl. fotgjengere og syklister venter på grønt lys, der du knapt aner ujevnheter i veibanen og der det meste virker kjent og noe forutsigbart..

Heia Albania!

(PS. Flere bilder i albumet i venstre meny)

Om lufting av hunder og skramlete sykler

Da er mistanken fra et par innlegg siden bekreftet - det er virkelig paddeflatt i området rundt Rhinen ved Dusseldorf, bortsett fra små dumper i asfalten, som gjør at ringeklokka gir fra seg jevne pling og plong. I helga ble 65 km tilbakelagt på sykkel, fremdeles uten å finne en eneste bakke. Tatt i betraktning syklenes tilstand var det forsåvidt helt ok: Bike Master K lagde åttetall av bakdekket sitt 150 meter hjemmefra forrige helg, så denne helgen var en lilla Pegasus i "liten dame-størrelse" innbytter, spesialinnkjøpt fra byens O Store Loppis lørdag morgen, før vi kunne legge ut på ny ekspedisjon. Jeg tror han følte seg som et stort barn på trehjulsykkel sammenliknet med racer-vidunderet han egentlig ville ha syklet på..

Turens store attraksjoner var derimot ikke mannen på barnesykkel men hund i sykkelkurv. Når barna er fløyet ut av redet og i alle fall ikke sitter i barnesete bakpå fars eller mors sykkel, er det hundens tur til å bli med ut. Men de små kortbente vofsene løper visst tregt også for pensjonister, for her er det hund i kurv som gjelder! Om de er fastspent klarte vi ikke å finne ut av, men de har i alle fall ikke hjelm.




For øvrig kan det rapporteres om at det er lite mat å oppdrive på bygda en søndags ettermiddag, men iskaféer er det flust av dersom man anser sukker og fløte som passende føde etter en treningstur. Menyens minste porsjon består av 3(!) iskuler med krem. Hadde jeg virkelig vært i nød hadde jeg muligens vurdert å slange til meg en gjenglemt mais fra en åker, men uten å være en maisplukker tror jeg den hadde sett sine glansdager.

Vel hjemme i sykkelgarasjen - naborommet som tidligere tilhørte leiligheten - tar mannen på barnesykkelen verktøyet fatt og hamrer løs for å få skrudd opp setet til anstendig høyde. Naboungene åpner snikende døra såvidt på gløtt før de lister seg videre og springer opp til seg selv. Noen minutter senere kommer far ned med morskt blikk, og tror han har tatt tyven på fersk gjerning. Svett og forbannet hilses det allikevel pent fra bak en lilla damesykkel, og naboen trekker seg tilbake.
Noe sier meg at det blir mindre sykling fremover.