Mor Theresas flyplass i Albania tar vel imot meg og passet blir nøye inspisert før et stempel finner veien til en tilfeldig side. I ankomsthallen venter sjåfører - både offisielle og uoffisielle. Mens jeg sitter trygt i baksetet på drosjebilen synes jeg i grunnen jeg har gjort et godt valg. Min autoriserte drosjesjåfør loser oss trygt gjennom et trafikkbilde som er milevis fra den tyske trafikken jeg ser ellers. Jeg vil ikke kalle det kaos, men mer som et spill der det er om å gjøre å utnytte lommene. Litt som Tetris? Tetris med lyd, kjøretøy i ulike fasonger og farger og hastigheter. I et kryss står ei uniformert dame og blåser i fløyte og veiver bastant med armene. Trafikklysene overholdes visst ikke alltid, og rundkjøringer er et kapittel for seg. Ikke noe problem å ligge innerst i rundkjøringen når du bare er kjapp nok og lirker deg gjennom 3 parallelle rader og ut av den første avkjørselen. Og vips der er en fotgjenger. Trafikkregler virker veiledende og se deg for all del til begge kanter selv om du krysser en enveiskjørt gate.
Utenfor hovedstaden Tirana er situasjonen annerledes. Kjøretøy må vel omdøpes til transportmiddel, for her er hest og kjerre omtrent like vanlig som bil. Vi kjører innover en dal hvor veien minner mer om et uttørket elveleie enn en nasjonal transportåre. Takk for firehjulsstrekk og høy bakkeklaring! En del av turen går vel i 20-30 km/t på grunn av dype og regnfulle hull. På venstre side lar det porøse kalkfjellet steinmasser løsne ut og ned i vegbanen og på venstre hånd et godt stykke lengre ned renner elva. Sånn sett ikke så forskjellig fra veier på den norske landsbygda?
En merkbar forskjell er allikevel livet omkring. Fargerike fruktboder står oppstilt langs veien, og hei der går et esel alene på tur! Noen esel trekker gamlefar i kjerre bak seg, mens andre esel knapt er synlig under alt de bærer på ryggen. Sauegjeterens hunder tror tydeligvis at Toyotaen vår utgjør stor trussel mot saueflokken, og jager oss i full galopp. Vi lukker vinduene og humper videre. Tross det fascinerende området er humpete biltur i lav fart søvndyssende, men det er da ikke noe problem når bygdas lokale kafé har espressomaskin! Espressoen setter seg i fletta og rundt den hvite plaststolen vagger innehaverens høner.
Turen går videre på bedre veier, gjennom Makedonia, som viser seg nokså annerledes enn Albania, passet stemples en tre-fire ganger til og så sitter jeg plutselig på flyet tilbake til landet der alle inkl. fotgjengere og syklister venter på grønt lys, der du knapt aner ujevnheter i veibanen og der det meste virker kjent og noe forutsigbart..
Heia Albania!
(PS. Flere bilder i albumet i venstre meny)
